Oppgaven sorterer under temaene Menneske
og individ og teknologi og vitenskap.
Bekymrede
røster har ytret seg skeptisk til menneskehetens fremtid, når kommunikasjon med
hverandre blir indirekte via teknologiske media. Hva vil det f.eks. bety for
oss og våre barns måte å forstå seg selv og omgås andre at de tilbringer langt
mer av sin tid foran fjernsynet eller dataskjermen?
Et spørsmål man kan stille seg ved informasjonsteknologien, er
hvorvidt den vil forandre vår identitet, herunder også kjønnsidentitet og
kompetanse for sosial samhandling. Drøft mulige konsekvenser av
informasjonsteknologiens utbredelse og anvendelse for vår identitetsdannelse og
evne til samhandling.
1. Innledning 1
2. Hva er
informasjonsteknologi? 2
3. Hvordan
omgir vi oss med
informasjonsteknologi? 2
4. Kort om
sosialisering 3
5. Mennesket og
maskinen 4
6. Avslutning 8
7.
Litteraturliste 9
Man kan si
TV-apparatet har hatt sin revolusjon. Denne boksen har nå blitt allemannseie,
noe man for eksempel kan se på hvordan våre hjem er møbelert. Der det før var
et bord i sentrum, med stoler og sofagrupper rundt, er det nå en TV i midten,
og sitteplassene står i en halvsirkel med TV-apparatet i sentrum.
Konsentrasjonen er tatt bort fra det sosiale, og rettet mer mot TV-skjermen.
Spørsmålet er om den ”nye teknologien”, i denne sammenheng
informasjonsteknologien (IT), vil gå inn i livene våre på samme måte. Er tiden
vi lever i nå er et nytt steg på stigen? Om det i så fall er oppover eller
nedover kommer an på ens syn på utviklingen av teknologien. Vi oppfatter
kanskje tiden vi lever i som en revolusjon med hensyn på mengden informasjon
som er tilgjengelig for oss. Det ser ikke ut til at vi er nådd toppen. Tegner
man en kurve over hvor fort utviklingen går, fyker den eksponensielt fort
igjennom taket. Informasjonsstrømmen stagnerer det altså ikke, men akselererer
i stor fart.
Et av de aller
største moteordene de siste årene er informasjonsteknologi(IT).
I vanlig dagligtale kan dette uttrykket omtrent inkludere hva som helst med
taster på, og det kan være vanskelig å vite hva som egentlig ligger bak. Det
foreligger mange definisjoner. Ordet teknologi
viser til vår kunnskap (gr. logos;
lære), og ikke til den konkrete teknikken,
slik mange har en oppfatning av. Jeg ville derfor definert
informasjonsteknologi som kunnskaper og innsikt i behandling av informasjon.
Det byr som regel ikke på vanskeligheter om disse to begrepene forbyttes. Man
kan finne mange andre definisjoner i litteraturen. Med informasjonsbehandling
menes redskaper og metoder, konkrete eller abstrakte i formen, som brukes til å
behandle informasjon. For eksempel innsamling av resultater, redigering og
framføring. Et annet uttrykk som er mye brukt, er informasjonssamfunnet, noe som gjenspeiler at vårt samfunn blir mer
og mer avhengig av den nye teknologien, og innretter seg mer og mer mot den.
Avhengig av ens
teknologisyn kan gangen fra dagens til morgendagens IT bli tolket i både
positiv og negativ retning. Det er her snakk om teknologisk determinisme, en
tankegang som går ut ifra at teknologi er det som driver samfunnet framover, og
dernest blir det opp til hver enkelt å avgjøre om man synes det er en positiv
framgang eller ikke. Man kan argumentere for at teknologi er framtida,
og at man dermed må henge med, eller man kan på den annen side komme med
at teknologien skaper arbeidsledighet, usosiale mennesker og så videre.
Den mest
”hverdagslige” visualiseringen av IT er PC’n som inneholder alt fra
adresselister over sine kontakter til programvare for å treffe medsurfere på
internett.
Et av de mest
optimistiske håpene for IT var at den skulle redusere mengden papirarbeid
betraktelig. Det som er sikkert er at det nå bare ser ut til at den generelle
mengden av informasjon som presses gjennom vår hverdag øker drastisk. Også mengden
papir. Datamaskiner har vokst fra å være en avansert regnemaskin til å være en
nyttegjenstand med mange bruksområder, i tråd med en annen av hovedtankene om
målet for IT. Eksempler på vår omgang med IT finnes overalt, både i jobb og på
fritida. Voksne mennesker blir som regel mest tilknyttet IT i arbeidslivet,
f.eks. er det meste som inkluderer
registre og informasjonsbanker av en slik natur at de er godt innrettet mot IT.
Ser vi litt lenger enn bare til kontoret, oppdager vi at datamaskinene er sentrale
i flere andre aspekter ved vårt arbeidsliv også, f.eks. konstruksjon (motor,
byggverk…), farlige jobber (sprengstoffdeteksjon) m.m. Både vårt intellektuelle
og vårt fysiske, mekaniske arbeid kan i stor grad erstattes. Hva vi tar oss til
på fritida varierer ganske sterkt og her vil vi få forskjeller fra individ til
individ. Som underholdning har mange funnet sin nisje ved en datamaskin. De
siste årene har markedet for spill eksplodert, og det ekspanderer fortsatt
hurtig.
En definisjon
på sosialisering kan være at det er
en prosess der individene (ikke nødvendigvis barn) eller grupper av individer
skal gjøres samfunnsfungerende gjennom kontakt med forskjellige instanser, det
være seg skole, barnehage, arbeidsplass, sosiale sammenkomster, familie m.m.
Altså er det våre kontakter, eller forbindelser som påvirker oss i stor
grad. For eksempel i Ivar Frønes’ bok, De
likeverdige, hvor han påpeker hvor påvirket vi blir av vennegjenger,
klassekamerater, og generelt jevnaldrende (likeverdige). Han trekker også fram
at barn er like viktige for barn som voksne er for voksne. En annen definisjon
er ”prosessen som individer gjennomgår fram mot sin bevisste opplevelse av seg
selv som menneske (identitet) og av andre. I den prosessen overføres verdier og
normer, ferdigheter utvikles og erkjennelse av egenverdi etableres” (Anton Hoëm
1978: Sosialisering, universitetsforlaget).
Alle mennesker
gjennomgår sin sosialisering, som skal få oss til å bli reflekterende,
forstående og fungerende mennesker i samfunnet. Sosialiseringen er bestemt av
våre utgangspunkt, f.eks. bosted, økonomisk bakgrunn, familieforhold og
lignende.
Sosialisering
er også et viktig begrep innen den store flommen av nylig innført IT. Vi har
nemlig med et fenomen å gjøre, som nesten er like mye et sosialpolitisk tema
som teknologipolitisk. Kanskje er det vanskelig å sette fingeren på akkurat hva
det er som skjer i samfunnet, men at det har vært mange omveltninger, kan det
være liten tvil om.
Hvordan er
utviklingen? La oss se på en del visjoner, eller kanskje man kan si meget
sannsynlige spådommer. Media pleier jo ofte å boltre seg i framtidsvisjoner,
dystre eller lystige. Felles for disse er at de ofte er mer nærliggende enn man
skulle tro. I en artikkel i Illustrert vitenskap nr. 7/98 finner vi eksempler
som at økonomien kan bli totalt forandret. Pengene blir digitale (internett) og
banker vil ha sin egen variant av pengene. Mange bedrifter levner vår jordiske
verden, og svever ut i eteren. Det vil i såfall føre til at flere
arbeidsplasser vil bli konsentrert om få personer med kraftige datamaskiner. Vi
kan få en omveltning i sysselsetning, og stor reduksjon i arbeidsplasser. Mange
deler ved skolen blir omlagt. Videre blir vårt underholdningstilbud omtrent
selvkomponert. Nasjonale TV-kanaler blir til skreddersydde tilbud for alle.
Spådommer,
eller ”intelligente gjetninger”, som det er gjengs å kalle det, er meget
populært og gir både de optimistiske og de pessimistiske deterministene masse å
diskutere. Et TV-program på TVNorge 16.10.98 , ”Vår fantastiske framtid”
inkluderte mange spådommer fra berømte vitenskapsmenn. I programomtalen stod
det programmet var science fiction…
Dette sier kanskje litt om menigmanns tanker om teknologien. Programmet
framsatte bl.a. en teori som gikk ut på at teknologien ville la oss leve på
nytt igjen, og at dette kanskje allerede har skjedd, så man kan komme inn på
ganske så filosofiske temaer.
Det er et annet
”moteord” som også har blitt mye brukt. Domestisering
er den prosessen vi gjennomløper i vårt forhold til informasjonsteknologi.
Tittelen til boka ”Making technology our
own” av Knut H. Sørensen og Merethe Lie er ganske
beskrivende i denne sammenheng. Det viktigste i dette begrepet er at vi kommer
nærmere og nærmere teknologien, gjør den til vår egen. Med et ord; temmer. Men strengt tatt; her menes ikke
at vi bare gjør teknologi til en del av oss. Vi gjør oss også selv til en del
av teknologien. Tilpasningen går altså begge veier.
I forbindelse
med denne domestiseringen kan vi også begynne og se på sosialiseringen. Etter
hvert som vi ”temmer” teknologien, må den vel synes å påvirke oss på en eller
annen måte.
Det kan synes
naturlig å se på sosialisering i skolen og i familielivet hver for seg.
Arbeidslivet er, som nevnt tidligere, den viktigste kilde til kontakt med
teknologi, men for sosialisering er nok familielivet og barns skolegang det som
er mest interessant.
Skolen er for de fleste
den mest viktige instans i en sosialiseringsprosess. Det tradisjonelle bildet
på utdannelse er ny arbeidskraft. Meningen var å skape ny arbeidskraft
for å fortsette arbeidet til sine forgjengere. Nå er det ideene som er det
viktige, og industrisamfunnet svekkes i takt med at informasjonssamfunnet
vokser fram. Samfunnet som forandres fører til at eleven må forandres, og
skolen må legges om. Mange vil si elevene blir dummere (et stort antall
artikler i aviser og blader om synkende karakterer, samt økende bruk av
narkotiske stoffer, m.m.), men det trenger ikke å være tilfelle. Det er
viktigere enn noensinne at man er kreativ og kan samarbeide fruktbart med
andre. Man kan finne like mange utviklende som destruktive måter å bruke
teknologi og spesielt IT på. På den andre side, som man ymtet frempå om i
universitetet i Oslo som en kommentar på ekstremt dårlige mattekarakterer for
førsteårsstudentene, ”Våre studenter skal ikke læres opp til å bruke
kalkulatoren, de skal læres opp til å lage dem.” Man bør kanskje være forsiktig
med å dra fram skolepolitiske elementer, men Reform ’94 ble gitt mye av skylden
for nedgangen i realfagskunnskaper. Til reformens forsvar kan man si at den var
en reaksjon på denne ”nedkjølingen” i samfunnet, med sosialt samvær, samarbeid
og ansvar mer vektlagt enn i tidligere læreplaner. Kanskje kan en gå så langt
som til å si at reform ’94 var en konsekvens av et kaldere samfunn, eller et
forebyggende tiltak i så måte? Lærerrollen blir gjenstand for stor forandring.
Organisering av kunnskap, kritikk av kilder og informasjon samt veiledning vil
bli de viktigste oppgaver. Med ny teknologi kan vi komme til å møte en helt ny
type samarbeid. Selv om det sannsynligvis er et mål med flest mulig
datamaskiner pr. elev i skolen er det ikke meningen at man skal isoleres i sin
lille monitorverden hele tiden. Knapt noe verktøy er så egnet for samarbeid som
datamaskinen er. Grunnen er formen med monitoren som gir flere mulighet til å
kommentere arbeidet samtidig. Mange elever vil på denne måten få et åpnere
forhold til at flere ser den eleven gjør. Dette kan selvfølgelig også slå den
andre veien. Elever som i utgangspunktet er lite villige til å vise fram
skolearbeidene sine, vil gjerne ikke synes noe særlig om at hvem som helst som
går forbi ser arbeidet heller. Men det kan se ut som om det sosiale ikke
forsvinner ut av skolen selv om vi sitter med en dataterminal pr. elev. Lærere
i skolen har et stort ansvar med å tilrettelegge undervisningsopplegg slik at
samarbeid (i tråd med R94) og kreativitet blir et viktig tema. Det hender ofte
lærere blir akterutseilt av elever med mer erfaring med IT enn det lærerene
selv har. For mange lærere blir det beordret inntakelse av skolebenken for å
bli oppdatert. Andre igjen klarer å utnytte dette med å se på elevene som en
ressurs til læring for medelver (og lærere?). I en slik situasjon, med mer
likeverdig samarbeid med sine lærere, vil elevene gjerne bli mer inspirerte, og
føle at de modnes mer (får mer kompetanse).
Det kan virke som om
mange ser med gru på at datamaskiner og teknologi generelt skal bli en så stor
del av vår hverdag og vår sosialisering. Ivar Frønes tar i sin bok for seg
nettopp det motsatte av dette, nemlig det sosiale, de jevnaldrende, De likeverdige. De likeverdige treffer
oss på skolen, og dette er enda en pekepinn på at skolen er det man først kan
forbinde med sosialisering. Men skolen er også gjenstand for stor forandring
med teknologiens inntog. Skolen står kanskje foran den største utfordringen den
noen gang har møtt! Pr. i dag, har skolen ikke nådd noe metningspunkt på
IT-området. Men det ser ut som om elevenes egen interesse og arbeidslivets krav
vil påtvinge skolen mer og mer bruk av IT. Ville i såfall dette forandre barns
interaksjon elever imellom? Det er nok dette som er kjernen i denne store
utfordringen. Både det at lærerrollen og kommunikasjonen elevene i mellom blir
mer og mer erstattet av ledninger vil føre til en endret atferd når det gjelder
samhandling. Ivar Frønes’ poeng om de jevnbyrdige er veldig viktig i denne sammenhengen. Samhandling må
fostres og næres, som all annen læring, det er ikke medfødt. Selve den
kulturarven som elevene mottar (skal motta) i skolen klarer de nok å tilegne
seg på egen hånd. Men det er veldig mye annen kunnskap (hidden curriculum) man
ikke lærer ved å sitte ved en terminal. En annen ting, som er et veldig viktig
poeng, er at IT ikke bestandig brukes på
en så bra måte som mulig. Dette selv om både kunnskapen og muligheten er der.
Grunnen er ofte mangelen på idèer om hvordan teknologien skal brukes i en bestemt
forbindelse. Kommunikasjon er nok det viktigste aspektet ved sosialisering. Det
er tross alt kommunikasjon som ofte avgjør hvordan vi utvikles og hvordan vi
utfører våre identitetsforhandlinger. Er det da slik at jo mer kommunikasjon vi
”utsettes” for, jo mer sosiale blir vi? I løpet av de siste årene har teknologi
skapt nettverk som strekker seg over landegrenser og på tvers av sosiale
forskjeller. Man har også i skolen benyttet seg av nettverk til andre land og
verdensdeler for å lære elevene f.eks. historie, geografi, språk (kanskje også
IT?) og generell samfunnsforståelse. Denne kommunikasjonen går likevel ikke
under det man mener med hidden curriculum. Selv om man har kontakt med dobbelt
så mange mennesker som før, betyr ikke det at man blir noe bedre rustet for
sosial omgang med dem. I den grad sosialisering omhandler identitetsdanning,
kan man dra fram det meget viktige poenget at man blir ”formet” mer av kontakt
med omgivelser enn med kommunikasjon alene. Det farlige med kommunikasjon via
nettverk er muligheten man har til å lage seg en falsk identitet. Barn kan ha
vanskelig for å skille mellom fantasi og virkelighet, og overføre uvaner fra
nettkommunikasjon til den virkelige verden.
Forholdet en familie
har til teknologi er gjerne et signal om hvilke verdier, holdninger og
kapasiteter den familien har. Det er lite å innvende på at teknologi
representerer både muligheter til utvikling og til stagnering. Herunder ligger
da også en av de virkelig store utfordringer som kommer med foreldreansvaret. I
likhet med lærere kommer ofte foreldre i en situasjon der avkommet kjenner til
informasjonssamfunnet, og da spesielt teknologien som ligger i bunnen, bedre
enn opphavet. Barn utvikles på en annen måte når de vokser opp med IT både på
skolen og på fritida, det er sikkert, men om denne måten er lavere i kvalitet
enn det som var vanlig for noen år tilbake, kan i høyeste grad diskuteres. For
eksempel, som i forrige avsnitt, det å mestre internett fører til økte
bekjentskaper, det å samarbeide om utforming fører til større kreativitet, osv.
Det skulle også være muligheter for en familie og benytte nyvinningene til å
utvikle sine håpefulle på en kreativ måte, for eksempel ved å samarbeide om
skriftlig arbeid (godt egnet ved IT), være sammen om å lære (multimedia, meget
godt egnet ved IT), osv.
Selvfølgelig kan man
påstå at det ikke er sunt verken fysisk eller for ungers sosialisering å sitte
foran dataskjermen, verken med eller uten foreldre. Da tenker man mest på
sosialisering i formen ”omgås” andre mennesker (jf. De likeverdige). Hva er konsekvensene av at man tilbringer masse
tid foran en monitor? Man skaffer seg kunnskap man høyst sannsynlig kommer til
å få god bruk for. På den annen side
skaffer man seg også mye kunnskap særlig foreldre ikke ønsker barn skal ha.
Samtidig går man glipp av det som var styrken til det samfunnet vi forbinder
med det som ”var før informasjonssamfunnet”, nemlig omgangen med de
likeverdige. Det er selvfølgelig også muligheter for omgang med jevnaldrende
via en datamaskin. Klarer foreldre å legge kunnskapen om variasjon i hverdagen
i barna sine, ville det være veldig verdifullt. For eksempel er en ting som
berøring en av faktorene som ”mistes” ved overdreven bruk av
informasjonsteknologi. I en familiesituasjon er jo dette en veldig stor del av
barns oppvekst og innpass. Foreldrenes arbeidsdag kan også få store
forandringer. IT kan her influere positivt ved at foreldre kan ha sine
arbeidsplasser hjemme. Dette fører da til mer kontakt med barna.
I innledningen nevnte
jeg at TV-apparatet etter hvert ble midtpunktet i stua. Kanskje kommer en dag
da stuemiljøet blir sentrert om datamaskinen. Såpass revolusjonerende vil jeg
tro informasjonsteknologien er. Det er vanskelig å trekke noen konklusjoner ut
fra et tema som dette. Det kan se ut som om alt er mulig, og at det er stor
uenighet om hvordan dette vil virke inn på oss. Det har i det hele tatt mest
vært snakk om datamaskinen her. Ikke uten grunn, siden den i særstilling har
medført at vårt samfunn forandres. Man kan kanskje si TV nå er domestisert. Det
som gjør at informasjonsteknologien kommer til å ta mye lengre tid å fordøye,
er at den kommer i så mange former. TV-apparatet har ikke gjennomgått så mange
forbedringer, bortsett fra at bildet er penere og lyden klarere. En datamaskin
har utviklet seg fra å være en kalkulator til å være en alt-mulig-maskin, som
inkluderer spill, kontor og underholdning i samme pakke (foreløpig!), og det
kan se ut som om det kun er fantasien som setter grensene (et meget utbredt
reklame-slagord i IT-industrien). Jeg har mine tvil om vi noen gang klarer å
domestisere det som går under betegnelsen ”ny teknologi”. Vil vi ikke alltid ha
ny teknologi? Men jeg tror det ligger såpass mye vilje til personlig utvikling
nedgravd i menneskets natur, at vi ikke lar dette gjøre oss til noe dårligere
mennesker sosialt sett. At vi kan finne dårligere samfunnsforhold nå enn før,
synes jeg ikke skyldes teknologien alene. Heller tvert i mot. Ekspansjonen
innen kommunikasjonsområdet ligger der klar til å bli utnyttet, og det er like
mange muligheter som det er utfordringer.
Å påstå at
innføring av IT i skolen (eller IT i hjemmet) medfører mer innestengte eller
mindre sosiale barn er å ta feil, etter min mening. Jeg synes ikke man skal si
at en datamaskin i skolen eller hjemme betyr at et barn må sitte alene ved
skjermen. Jeg mener lærere og foreldre har en slags plikt til å være informerte
om hvordan teknologien virker inn på barna og elevene. Jeg mener det som må bli
hovedutfordringen er å utnytte de beste egenskapene ved
informasjonsteknologien. Det er kanskje et innlysende mål, men ingen lett
oppgave. Teknologien har aldri vært ment til å være noe mer enn et verktøy, og
hvis vi gjør den til noe mer, da først kan det gå hardt på bekostning av vår
medmenneskelighet.
Konklusjonen
min kan oppsummeres i en setning som Dieter Mertens (ved institutt for
arbeidsmarkeds- og yrkesforskning i Vest-Tyskland) kom med, trykket i Die Zeit, allerede i oktober 1979. Jeg
mener dette bør være vår oppgave også i dag, og lar sitatet stå som avslutning
på denne oppgaven: ”I debatten om
mikroelektronikken bør vi etter min mening ikke så mye spørre oss hva
som vil komme til å skje eller hva som er teknisk mulig, men i stedet om hvordan
vi ønsker at utviklingen skal bli.”
Denne oppgaven
er basert løst på følgende kilder:
Kompendium,
IT161 EDB og samfunn: ”Informasjonsteknologi, kultur og samfunn”,
Knut H.
Sørensen (red.), august 1997, Senter for teknologi og samfunn, NTNU, kap. 1.
Egne
forelesningsnotater i fagene IT161-EDB og samfunn, IT131-Datastøttet læring og
PT1-pedagogisk teori I.
Illustrert
vitenskap utgave 7/1998, Bonnier Publication, artikkelsamlingen ”Fagre nye verden”.
”De
likeverdige”, Ivar Frønes, 2.utg., Universitetsforlaget AS 1998, ingen konkrete
kapitler.
TV-programmet
”Vår fantastiske fremtid”, TVNorge, 17.10.98 kl. 18:40.
”Making technology our own? – Domesticating technology
into everyday life”, Merete Lie og Knut H. Sørensen (red.),
Universitetsforlaget AS, 1996. Ingen konkrete kapitler.
”Vidunderlige
nye verden – om datateknikk i bomiljøet”, Tarja Cronberg og Inga-Lisa
Sangregorio, Pax Forlag A.s. 1979, Kap. 5